​
Hvordan kan vi hjelpe barna våre til å få et godt liv?
​
Barn kommer til oss som en gave, men er oss kun til låns.
Foreldrerollen vil for mange være den største og viktigste arbeidsoppgaven vi kan få som mennesker.
Det kreves ingen kurs, skolegang, praksis og fagbrev for å gå inn i denne 24/7 jobben, som forhåpentligvis vil vare i minst 18 år.
Vi får ikke utlevert en instruksjonsbok som korrekt passer vår modell, ingen garanti, returrett eller prøvetid.
Allikevel så forventer våre omgivelser og samfunnet at vi intuitivt og naturlig skal vite hvordan vi skal ta oss av denne totalt hjelpeløse skapningen.
Dette oppleves ofte som en tøff oppgave for de førstegangsfødende som selv har hatt gode, trygge og voksne foreldre.
Da sier det seg selv, at det kan by på store utfordringer for de foreldre som ikke har opplevd trygghet, kjærlighet og forutsigbarhet i sin oppvekst. Som mangler gode rollemodeller på hva som er viktig og nødvendig å gi sine barn.
​
Dagens barn, er fremtidens voksne. Derfor bør vi, eller kanskje rettere sagt, må vi, gjøre alt vi kan for at de skal få de beste forutsetninger til å vokse opp trygt, godt og utviklende.
Barn er enkelt sagt, en klump med leire, som omgivelsene bestemmer om skal bli en flott vase eller en ujevn og utett beholder.
Barn som vokser opp i utrygge omgivelser, vil i de aller fleste tilfeller bli preget og skadet av det på en eller annen måte.
Barn som tilsynelatende har hatt alle faktorer til å lykkes, kan slite og ha det vanskelig, men sjansen for å ha et godt liv er statistisk mye større.
Vi har også det vi kaller "løvetannbarn" som klarer seg på tross av alle hindringer og utfordringer i barn- og ungdomstid.
​
De aller aller fleste foreldre gjør så godt de kan, med de forutsetninger de har, med å ivareta sine barn så godt og kjærlig som mulig.
Foreldre vil være eksperter på sine egne barn, da de har flest timer og erfaring med dem.
Fagfolk kan være eksperter på barn generelt, men kjenner ikke ditt barn slik du gjør.
​
Astrid Lindgren sa det så fint: "Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv".
Så det viktigste vi kan gi våre barn er ubetinget kjærlighet. At de føler seg elsket kun av å være, ikke at de må gjøre noe/prestere, for å oppnå denne kjærligheten.
​
Har du eller tror du at barnet ditt er særlig sensitivt, vil du finne mer om dette på denne siden:
​
​
Hvilke forhold kan være utfordrende og/eller gjøre skade for barn:
- listen er ikke på noe vis uttømmende.
​
Det er lett å skjønne at barn som vokser opp i et krigsherjet land, blir preget av dette, men hvorfor er det så vanskelig å skjønne konsekvensene av vold innenfor husets fire vegger, der man skal føle seg elsket, trygg og ivaretatt?
​
Det er lett å skjønne at matmangel er skadelig, men hvor ødeleggende er det ikke for barna og se at voksne har et så unormalt forhold til mat og sin egen kropp, og aldri er fornøyd av hvordan de ser ut?
Reklameindustrien bygger heller ikke en tro på at vi er bra nok som vi er.
​
Dagens Norge er basert på at begge foreldre er i jobb, og barna er i barnehagen. Jeg tenker at de fleste barn trives og har det godt i barnehagen, men kanskje trenger ikke alle barn organiserte aktiviteter og fulle dager og kvelder og helger?
Noen barn trenger ro, har godt av å kjede seg litt og få muligheten til å komme på hvordan de selv kan leke.
Og barn blir ikke i stand til å leke selv, hvis vi som voksne hele tiden kommer og bryter inn i leken og legger til rette og korrigerer.
​
Det er viktig med skolegang, men hvorfor er det så mye fokus på at man må være flink i alt, i stedet for å få styrke sine sterke sider og bli kjempegod på det? - og kanskje da skjønner, at man trenger å kunne litt matematikk og engelsk også.
​
Barna trenger mestringsarenaer, der de føler at de kan være god, - mestringsfølelse gir oss mot til å prøve nye ting.
​
Barna trenger synlige, tydelige og voksne som ser dem. Hvordan oppleves det for et barn at mobilen er mye mer interessant enn seg selv? Vi kan ikke forvente at barn ikke klarer å spise uten å se på pc/tv/mobil, når vi gjør det samme selv. Vi voksne er deres største forbilder på godt og vondt. Barn gjør ikke som vi sier, de gjør som vi gjør.
​
Mobbing, eller skal vi kalle det "koseerting" eller terging for da oppleves det ikke så vondt? Barn mobber, men hvem har de lært mobbingen av? Hva er det som gjør at noen må trykke andre under seg, for å fremheve og komme høyere opp selv?
Lærere mobber, foreldre mobber, venner mobber, media mobber, samfunnet mobber,... hvilket samfunn er det vi lever i , som gjør at vi stilltiende godtar denne måten å kommunisere og samhandle på?
​
Hvordan er det å vokse opp i et av verdens rikeste land, hvis dine foreldre har dårlig økonomi, og du ikke kan bli med på fritidsaktiviteter, eller bursdager, eller har noen ferieopplevelser å fortelle om når sommerferien er over? Den Norske stat tror at de uføre/fattige blir for komfortable hvis de har levelige stønader å leve av, men forstår ikke at er med på å videreføre fattigdommen med sin politikk.
​
Hvordan er det å ha foreldre som av ulike grunner ikke klarer å ivareta deg, og kanskje du må ta voksenrollen, og være redd hver dag hva som møter deg når du kommer hjem fra skolen?
​
Voksne med flotte jobber, god økonomi, høy status og sosialt aktive trenger ikke nødvendigvis være de beste foreldrene, selv om det kanskje ser sånn utad. En del foreldre "kjøper" sine barn (gir dem materielle goder), for å dekke over sin dårlige samvittighet for å ikke ha nok tid til dem/sammen med dem.
​
Barna i dag blir på mange vis tatt i fra barndommen, de får ikke leke i barnehage på samme måte som vi gjorde, blir sammenlignet og målt, starter tidligere på skolen, må forholde seg til en digital verden der alt kan søkes opp og ses.
Samtidig blir de tatt i fra muligheten til å prøve og feile, utforske og utfordre elementer uten at noen følger med, kjede seg og bli kreative i mangel på leker og utstyr.
I mange familier blir det ikke forventet at barna skal hjelpe til eller bidra, foreldrene er lei av å mase eller redd for at barna skal skade seg, med det resultat at barna blir veldig uselvstendige på praktiske oppgaver i hjemmet.
​
I Norge fødes det prinsesser og prinser i fleng, og det er ikke rart at barna tror dette, når foreldrene gjør alt de kan for å gi dem dette inntrykket. Ikke rart det blir et enormt til sjokk den dagen de må dele voksne med andre barn, vente og stå i kø.
​
Mange av oss foreldre ønsker så gjerne å skjerme barna i fra alle ubehageligheter, men innser kanskje for seint at man har gjort dem en bjørnetjeneste, for det virkelige livet består ikke bare av solskinn og at alt går slik man ønsker det.
​
Noen gode tips i jobben som en god rollemodell for egne og andres barn:
​
- Se barn du møter og som søker ditt blikk. Smil og si hei. De fleste barn blir som oss voksne glad for en slik oppmuntring.
- Vær inkluderende og lær dine barn det samme. Det er ikke gøy å være den som ikke får være med i lek og i bursdager.
​
- Møt barna på en slik måte at de tørr å snakke med deg om det de kjenner og føler på, og ikke minst det de opplever.
​
- Ikke le av barna når de har det vondt eller har gjort noe rart, selv hvor komisk det kan se ut som, Le med, ikke av.
​
- Vi er barns forbilde på både godt og vondt. Ikke forvent at barnet gjør som du sier, det gjør som du gjør.
​
- Barn forstår ikke alltid ironi eller en spøk sånn som voksne, det må læres, og krever en viss modenhet.
​
- Lær barna forskjellen på en god hemmelighet (noe man gleder seg til skal skje) og en dårlig/vond hemmelighet (ting som gjør man trist, lei, skamfull, vondt). - de som misbruker barn på ett eller annet vis, får som regel barnet til å tro at det er deres skyld, med det resultat at barnet ikke tørr å fortelle hva som skjer/har skjedd.
​
- La barna forstå at de er verdifulle og viktige, for deg det beste i hele verden, men at alle mennesker har verdi og er like viktige. Her er våre handlinger/atferd mer avslørende enn våre ord.
​
- Vær bevist i forhold til rusbruk i nærheten av barn. Det handler ikke om hvor mye du tåler, men hvor mye barnet ditt tåler. Og for barnet gjør det ingen forskjell om rusmidlet er alkohol, piller eller narkotika.
Det er hva rusen gjør med deg og hva rusen eller suget etter rus får deg til å gjøre.
Og hva forteller det ditt barn, hvis du må ha vin for at det er helg eller slappe av?
Den dagen barnet er ungdom/voksen, er sannsynligheten for at barnet tror at det må være alkohol i samme anledninger stor.
​
-Innse at barna vokser opp i en helt annen tidsalder enn det du selv vokste opp i. Ikke minst den teknologiske utviklingen.
De blir bombardert og overstrømmet av inntrykk og stimuli vi aldri ble utsatt for.
De må forholde seg til utfordringer og hindringer vi aldri møtte.
Så det å forstå og tolke ditt barns opplevelser og hverdag ut i fra din egen oppvekst, blir sjelden helt riktig.
​
-Lær barnet å sammenligne og konkurrere med seg selv, la det forstå at det er unikt og har sine styrker, mens andre kanskje har noen andre.
Vi er skapt forskjellige og det er en mening med det, vi skal utfylle hverandre, og gjøre hverandre god.
Vis raushet for andres måter å leve livet på, så vil barnet ditt mest sannsynlig gjøre det samme.
​
-Vær ærlig med barna, mange av dem skjønner når du lyver eller ikke forteller sannheten.
Man trenger ikke dermed fortelle ting så hardt og brutalt som det kanskje er, men ren løgn og fornektelse kommer det sjelden noe godt utav.
​
-Ikke tro at du klarer å skjule for dine barn hvis du har det vondt eller er redd. Det er som regel bedre for barnet at du forteller hvorfor du har en annen sinnsstemning enn vanlig, slik at barnet ikke tror at det har gjort noe galt/er skyld i at du har forandret deg.
​
-Alle barn er forskjellige og har ulike behov og interesser. Det er sjelden lurt å presse/forvente at barnet skal bli det du ønsket/forsøkte å bli på samme alder.
​
-Bli kjent med vennene til dine barn og gjerne foreldrene også. Slik kan man danne gode og trygge rammer og omgivelser for barna.
​
-La barna få bli kjent med slekt og venner, slik at det føler det har ett nettverk av trygge voksne rundt seg.
​
-Lær barnet at kroppen er deres. Ingen har rett til å ta seg til rette uten at barnet ønsker dette selv.
Lær også at dette gjelder andre veien, at barnet også må respektere andres grenser.
​
-Barn har også et seksuelt liv, dette skal vi ikke av egne fordommer er kunnskapsløshet ødelegge.
Lær deg forskjellen på sunn, bekymringsfull og skadelig seksuell aktivitet.
Får barna et skamfullt og ødelagt syn og opplevelse av seksualitet i tidlig alder, vil dette ofte henge med negativt videre i livet. Det finnes en del informasjon om dette på nettet.
​
​
Hvis du er bekymret for barnet ditt av en eller annen grunn. Søk kunnskap og hjelp. Helsestasjon, barnehage, skole, ppt, fastlege, barnevern er alle etater som har erfaring og kunnskap om barn.
​
De aller aller fleste voksne gjør så godt de kan for at barn skal ha det godt og trygt.
Men vi kan ikke være naive og tro at det ikke finnes noen som gjør barn vondt.
Barnet vil alltid være den svakeste parten i dette, og vi har alle plikt til å gripe inn hvis vi tror at barn utsettes for skadelige handlinger og opplevelser.
Det er nok at du tror at et barn blir utsatt for vold, omsorgssvikt eller overgrep.
Du er ikke nødt til å vite og dokumentere, det blir det andre etater som skal finne ut.
Men som medmenneske har du faktisk plikt til å si i fra til de etater som har ansvar for slike forhold: barnevernet eller politiet.
Mer informasjon finner du om dette hvis du googler: avvergingsplikt.
​
​
​
Hva kan jeg bidra med i forhold til barn:
​
Har du bekymringer/utfordringer i forhold til egne barn kan en samtale kanskje være til hjelp for å rydde litt i tanker og få nye innfallsvinkler på veien videre.
​
Tror du/mener du at ditt barn kan være særlig sensitivt kan jeg bidra med informasjon i forhold til dette, og om ønskelig snakke med barnet ditt om det, slik at det kanskje forstår seg selv og sine reaksjoner bedre.
​
Er du/dere i en livssituasjon der det er vanskelig for både store og små, kan jeg forsøke å snakke med barnet om hvordan det har det og tenker på. F.eks samlivsbrudd, sykdom, dødsfall, flytting, skolestart/skolebytte - store endringer i barnets og familiens liv.
​
​
Av etiske retningslinjer og "barnets beste", snakker jeg aldri med barn under 16 år uten foreldrenes samtykke.
Jeg snakker heller ikke med barnet alene uten at barnet ønsker dette/er moden nok til å forstå hva det innebærer.
Jeg ønsker ikke på noe vis å erstatte offentlige etaters ansvar og arbeid, og vil derfor oppfordre til kontakt til de etater jeg mener barn kan trenge hjelp i fra.
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​