Kriseforståelse/Krisehåndtering:
En krise kan være så mye forskjellige hendelser og utfordringer, men det er en situasjon der våre tidligere erfaringer og kunnskaper oppleves å ikke strekke til.
I en krisesituasjon vil vi alle opptre på forskjellige måter, og det kan være lett i ettertid å tenke at man skulle gjort slik, eller håndtert dette på en annen måte.
Dødsfall (både ventede og tragiske), utroskap, skilsmisse, sykdom/skade, krig, oppsigelse etc er eksempler på situasjoner som kan oppleves som en krise for den enkelte og/eller deres nærmeste.
Man har innen psykologien/kriseteori delt et kriseforløp inn i forskjellige faser, men det finnes ingen fasit, da noen hopper over en fase, eller går tilbake på tidligere faser.
De fem fasene er:
*Akuttfasen: man er ofte i sjokk, og klarer ikke å forstå hva som skjer eller hva som har skjedd. Noen føler seg numne, er handlingslammet, blir apatisk, føler seg som i en boble. Andre viser ekstremt til krefter, er klartenkte og går på autopilot.
* Reaksjonsfasen: kommer når det som utløste krisen har fått kommet litt på avstand, og vi får reaksjoner på det vi har opplevd/fått vite. Nå kommer fornektelse, sinne, sorg, fortvilelse, frykt, frustrasjon. En flom av følelser, og usikkerhet på hvordan livet vil bli fremover. Livet oppleves ofte kaotisk og man kan føle man mangler kontroll på det meste.
*Akseptfasen: man ser at livet går videre, det er fremdeles vondt og vanskelig, men man har et annet fokus enn tidligere.
*Nyorienteringsfasen: erkjennelse på at livet aldri blir som før, og finner derfor nye muligheter og løsninger som er tilpasset nåværende livssituasjon. I denne fasen er det ofte at folk foretar store endringer på det personlige plan. De finner en ny jobb/tar en ny utdanning, følger drømmene sine, prioriterer livet og sine verdier på en ny måte.
*Læringsfasen: her erkjenner man hva man har lært av det man har vært igjennom, hva kan man gjøre for å unngå at det skjer igjen.
Hvor lenge man er i hver fase vil variere, fra person til person, og fra situasjon til situasjon.
Kunnskap om krise, og å vite at dette er normale reaksjoner på en unormal situasjon kan være til stor hjelp når det røyner på.
Det å ha opplevd kriser før, som man har måtte håndtere, kan gjøre at man raskere kommer inn i akseptfasen og videre i livet.
For noen, der den ene krisen avløser den andre, noe som gjør at man aldri får bearbeidet en situasjon før en ny opptrer, kan det oppleves veldig tungt og overveldende å komme seg videre og inn på et godt spor.
En forutsigbar og levelig økonomi er også veldig viktig for å ha nok ressurser til å ta gode grep. Dette viser våre myndigheter, etter min mening, liten forståelse for, da de forventer at folk skal mobilisere krefter, når all energi og fokus går til å overleve til neste utbetaling.
Hjelpeapparatet/omgivelsene kan også ha en forventning eller tro på at nære relasjoner stiller opp og støtter når en krise oppstår, noe som dessverre ikke alltid er en selvfølge. Hvis limet/bautaen i en familie opplever en krise, kan det være lett å dra med seg resten av familien ned i dragsuget.
Min personlige erfaring:
Jeg og min mann, fikk kjenne på en krise i 2004 da jeg fikk MS-diagnosen etter måneder med rare kroppslige symptomer.
Det å få diagnosen opplevdes som å bli sluppet utenfor en høy bygning uten fallskjerm.
Samtidig som nevrolog og ms-sykepleier dyttet på meg et lass av informasjon som jeg ikke var i stand til å ta inn over meg, samme dag som bomben smalt.
Jeg ble enormt sint på nevrologen, som hadde undersøkt meg 14 år tidligere, men kun sa at jeg hadde noen flekker/hull i hodet, men det var det også mange andre som hadde.
Hvordan kunne han sitte på en anelse om at jeg bar på en slik diagnose, uten å la meg få del i det?
Og jeg tok blomsterdekoratørutdannelse, fikk barn, startet blomsterbutikk og begravelsesbyrå, og alt dette til ingen nytte - jeg følte meg totalt mislykket som mor, ektefelle, datter og sist men ikke minst, måtte selge butikken, som var mitt "livsverk" og identitet.
Etter butikk var solgt, ett nytt hus ble kjøpt for å klare å få det handicapvennlig - jeg var jo overbevist om at jeg ville havne i rullestol, så alt måtte på plass fort, slik at alt var klart til dette ville skje.
Jeg lå en måned på sofaen og syntes veldig synd på meg selv. Da måtte jeg bare innse at det var faktisk kun opp til meg hvordan livet mitt ville bli fremover, og å ligge på en sofa var veldig kjedelig i lengden.
Så begynte jeg på en ny utdannelse, da jeg visste at jeg ikke hadde fysiske krefter til å springe slik som butikklivet krever.
Og jeg ville hjelpe andre, slik at de ikke skulle føle seg så redde, fortapte og ensomme som jeg hadde følt meg i perioden etter diagnostiseringen. Jeg ble likemann for MS-forbundet, og fikk mange fine kurs og venner i det miljøet.
Nå i ettertid, ser jeg at livet mitt aldri ville bli så rikt og nyansert uten at jeg hadde fått denne diagnosen. Jeg ville gått på som en maskin og jobbet som en gal. Mine barn ville ikke hatt en så tilstedeværende mor, selv om jeg har hatt mine timer på sofa eller i senga, men jeg har vært med på de fleste aktiviteter de har foretatt seg. Nevrologen var så ærlig, og sa at det eneste han kunne hjelpe meg med var medisiner, noe som gjorde at jeg bestemte meg for å ta grep og ansvar over mitt eget liv og helse. Jeg har forsøkt på mange ulike vis å bygge meg opp fysisk og psykisk, slik at kroppen min er så sterk som mulig for å ta det som kommer i livet jeg lever.
Hvis jeg får et nytt attakk/utbrudd av MSen eller noe annet inntreffer, så vil jeg mest sannsynlig gå inn i en ny krise, men mine tidligere erfaringer og kunnskap om dette, vil gjøre meg bedre rustet til å skjønne hva som skjer og finne meg gode mestringsstrategier til å komme meg videre igjen.
Jeg har vært og er heldig i mitt liv og min livssituasjon. Jeg har hatt foreldre som har lært meg gleden i å jobbe og forståelsen av at ting sjelden blir av seg selv, man må stå på for å nå sine mål . Jeg har hatt/har en snill og tålmodig mann som holdt ut med meg da det stormet som verst, og siden med sin ro balanserer mine utallige ideer og utålmodighet på fremgang. Mine barn er verdens flotteste (det synes vi vel alle) og har kommet seg godt inn i voksenlivet og viser ofte en klokskap og forståelse som imponerer meg. Vi har det greit økonomisk og mangler ingen materielle ting for å ha et godt, varmt og trygt liv.
Jeg deler dette, fordi det viser at livet kan bli greit igjen, selv om alt kan føles helt håpløst og du opplever å miste den du egentlig trodde du var. Livet blir aldri det samme igjen, men det blir noe annet, som kanskje er dårligere på noen vis, men så mye rikere på andre vis.
Så det er helt normalt å oppleve at man ikke vet hvordan man skal håndtere hendelser som skjer i livet.
Derfor er det viktig å søke kunnskap, støtte og hjelp, slik at man over tid kan skape seg en ny hverdag og ett nytt liv.
Og små steg i riktig retning er bedre enn å stå helt stille.
Er du i en krisesituasjon kan det være godt å ha noen å snakke med, og ønsker du, så kan jeg være der for deg.