top of page

Døden, det å leve med og forholde seg til at vi alle er dødelige. 

De aller fleste av oss bringer stor glede til sine nærmeste den dagen vi blir født.

Og sorgen den dagen og tiden etter noen av våre nærmeste forlater denne jorden, kan være stor og tung å bære. 

Men like sikkert som at vi blir født, er at en dag er dette jordelivet over. 

Hva som skjer etter vi dør er det mange ulike oppfatninger om, men jeg velger her å holde fokuset på her og nå, livet vi har, og hvordan gjøre det beste ut av den tiden vi er her.

Noen av oss er så bekymret for å dø, noe som helt sikkert kommer til å inntreffe, vi vet bare ikke når, at de aldri bruker tiden på å leve. 

Noen er så bekymret for at sine nærmeste skal dø, på feil tidspunkt og på feil måte, som gjør at man ikke tørr å leve fullt ut på grunn av dette. 

Frykten for døden setter i gang sterke følelser og reaksjoner hos de aller fleste, og dette er helt normalt.

En del av oss er kanskje ikke å være redd for å dø, men er bekymret for dem man dør i fra. 

Noen har nylig mistet noen kjære og kan ikke forstå hvordan livet kan gå videre uten den døde.

Noen sitter fast i gammel sorg, da noen som var dem veldig nær og kjær, forlot dem så alt for tidlige/og eller brutalt. 

Noen venter kanskje på at noen kjære skal dø snart, på grunn av alderdom eller sykdom.

Noen venter kanskje selv på å dø, grunnet alderdom eller sykdom, de vet ikke akkurat når, men må forholde seg til at tiden på jorden som er igjen, er kortere enn den de har hatt her. 

I Norge ser en del på døden som et tabu, et "ikke-emne", noe vi ikke ønsker å forholde oss til før vi må. 

Det at de fleste dør på institusjoner/utenfor hjemmet, gjør at døden blir mer unaturlig og for noen skummelt, i forhold til tidligere da det var vanlig å stelle sine døde selv og ha de liggende hjemme til begravelsesdagen.

Heldigvis tilbyr og tilrettelegger begravelsesbyråene det slik at man får delta og sette sitt eget personlige preg på minnestund og begravelse. Noe som føles godt i sorgen og savnet for de fleste. 

Jeg tok selv et oppgjør med døden da jeg som 32 åring fikk diagnosen MS.

Ved å erkjenne og akseptere at døden var en del av livet, klarte jeg å sette mer pris på livet, det å leve, gi liv til årene, ikke bare år til livet. 

I dag, snart 20 år senere, vet jeg jo at jeg var ganske så dramatisk og negativ i synet på livet mitt videre, men for meg var dette måten å løse min dødsangst på . Jeg hadde to små barn, på 7 og 3 år, som jeg var redd skulle miste sin mor så alt for tidlig. Videre var jeg redd for å miste kontroll over alle kroppsfunksjoner, noe jeg fikk servert informasjon om både på nettet/bøker og ikke minst av andre som "hadde kjent noen som hadde MS".  Så for min del gjorde denne indre prosessen til, at jeg på et vis var ferdig med min bekymring for døden, jeg hadde planlagt og tenkt alle tenkelige og utenkelige løsninger, fortalt til min mann hva jeg hadde kommet frem til, og så kunne jeg endelig leve videre.  Jeg tror ikke at denne taktikken er den riktige for alle, at jeg har funnet en fasit, men for meg var den nødvendig for å føle meg trygg og fri, at verden ville bestå uten meg. 

 

En del, som vet at de "snart" skal dø, enten på grunn av alderdom eller sykdom, kan føle et stort behov for å snakke om døden.

De nærmeste har derimot sjelden lyst til å ta disse samtalene fordi det blir for smertefullt. 

Jeg har sittet i samtale med pårørende, etter de har mistet en av sine kjære, og de vet ikke hvilke salmer den avdøde likte, hvilke farger og blomster som var ønsket, ønsker om begravelse eller bisettelse (kremasjon), minnesamvær etc. Og mange kjenner da at det kunne vært veldig godt å ha et ark eller huske hva avdøde hadde sagt og ment om dette. "Vi snakket jo aldri om dette". 

Jeg drev begravelsesbyrå i en del år, i tillegg til blomsterbutikken, og fikk da verdifull erfaring om døden og det praktiske og følelsesmessige rundt dette. 

Så ønsker noen å få snakket og skrevet ned slike ønsker og tanker kan jeg også hjelpe til med dette. 

Jeg anbefaler også å snakke med lege, sykepleiere, psykologer, helsesøstre, sosionomer på sykehusene, ulike pasientorganisasjoner og ikke minst prester/diakoner etc hvis man har behov for kunnskap om sin egen situasjon og noen å lette hjertet til. 

Spitfire Datatechno 2022

bottom of page